Medieskvisen

Hansine Korslien
Rådgiver i Geelmuyden Kiese

Mediene ypper til strid hvis de ber leserne om mer tålmodighet, mer informasjon, og ikke minst; mer penger. For i mens mediene redder seg selv, lager folk seg nye informasjonsvaner. En uventet konsekvens kan være et svekket demokrati. 

 I høst intervjuet jeg over 30 unge mennesker som en del av en rekrutteringsprosess til internships i kommunikasjonsbyrået Geelmuyden Kiese. Jeg stiller alltid spørsmål ved deres medievaner, men i år skilte svarene seg fra tidligere: Ofte sier søkerne at de leser alle de største norske avisene, og til og med noen av de internasjonale, på daglig basis. Nå svarte derimot de fleste at de ikke trengte å lese norske medier, fordi de ble oppdatert gjennom Facebook. «Der får vi et overblikk over det viktigste som skjer», sa de. Få reflekterte rundt ekkokammeret de er i ferd med å bli plassert inn i.

Lurt i et ekkokammer

Norske medier har et stort nedslagsfelt, og treffer mange mennesker. De bidrar sånn sett til å gi oss, gi samfunnet, noe å være felles om. Vi bruker mediene som kilde fra barneskolealder, som kunnskapsbank i voksen alder og som refleksjonsverktøy senere i livet. Når vi blir utsatt for de samme nyhetene, stiller vi også jevnere i den påfølgende debatten – om den så spiller seg ut i en samtale i kantina på jobb, på Facebook eller i mediene. Pressen gir et påfyll av informasjon som hindrer oss fra å falle utenfor.

Men når informasjonen derimot blir for personlig tilpasset er det ikke lenger en fellesnevner i hverdagen. Vi kan ende opp med å bli lurt inn i ekkokammere med personer som har oppgitt samme interesser, inntekt, alder og kjønn som oss selv. Vi vil bli fratatt en reell makt til å velge hvilke nyheter vi vil lese. Forskeren Cass Sunstein (2007) har gått så langt som å si at det å tilpasse nyhetsbildet slik at man kun blir utsatt for innhold man allerede er tilbøyelig til å være enig i, er en fare for demokratiet. I en verden hvor mange mener de klarer seg med Facebook, er det altså grunn til å reagere.

Demokratiet på spill

For å lykkes i rollen som «den fjerde statsmakt» har staten gitt mediene penger. De mottar over 7 milliarder kroner i direkte og indirekte offentlig støtte. Men på tross av tilskuddene daler posisjonen til norske aviser. Medieundersøkelsen 2016 viser at 20 % av oss har mindre eller ingen tiltro til norske medier. Derfor diskuterer pressen sine overlevelsesstrategier. De ber om litt mer tålmodighet, informasjon, og penger fra oss lesere. Tålmodighet til å heldigitalisere avisen for å øke brukeropplevelsen. Penger ved å låse saker bak murer for å sikre seg digitale abonnementer. Og informasjon om oss – data vi legger igjen - for å sikre at det rette innholdet treffer oss til riktig tid.

Men denne overlevelsesstrategien vil ikke fungere. Det er først når mediene spør «Er vi relevant i din hverdag? Hvorfor/hvorfor ikke?» at vi får vi et ordentlig svar på hvordan nordmenn vil bli servert nyheter i fremtiden. Hvis norske medier er villige til å lytte, vil kanskje flere gå med på å gjøre en byttehandel. En byttehandel som erstatter sosiale medier som en primær nyhetskilde, med en fri, uavhengig og kritisk presse som gir oss fellesnevnere i hverdagen. For den medieskvisen vi befinner oss i nå kan ikke ignoreres. Den vil ramme oss alle.

(Hansine Korslien har jobbet med kampanjen #ettminutt)